snart en måned og Jon Chr har bursdag

ok, ok, ok. Jeg vet at jeg ikke akkurat har vært verdens beste til å skrive blogg med tanke på at dette er første gangen jeg skriver etter å ha ankommet Italia. Tenkte jeg kunne begynne å fortelle ting i en sådan kronologisk rekkefølge av det jeg husker, ønsk meg lykke til x)

9. september våknet jeg etter bare ha sovet rundt 6 timer, noe var pga at jeg var spent og noe var pga at jeg ville bruke den siste natta til å snakke med søsteren min, men hun ville bare sove : P Hele morgenen gikk i et greit tempo, jeg våknet, stelte meg og spiste frokost. Det var ikke før jeg hadde satt meg i bilen at det hele virkelig begynte å synke nedover meg, "Jeg skal faktisk reise for ett år og bo i et annet land!". Slik tenkte jeg mesteparten av turen før vi kom til flyplassen. Det var en rar følelse og endelig komme fram, nesten litt uvirkelig. Jeg visste at jeg måtte si hadet til mamma og Julie og jeg stod der med en blanding av frykt, tristhet og det å være spent, veldig splittet kan man vel si. Hele avskjeden gikk greit for seg og jeg hadde gjort klart alt for kofferten min etc. Nå måtte jeg bare vente på Sine. Etter hun ankom flyplassen gikk alt egentlig ganske raskt, vi traff på to andre utvekslingsstudenter som skulle til Portugal hvis jeg husker rett.

Etter å ha skravlet i noen minutter gikk jeg og Sine videre til gaten vår. ventetiden er en kjedelig historie så jeg bare hopper over til lettingen. Lettingen var helt surrealistisk, selv om dette flyet bare gikk til Gardemoen visste vi begge to at dette var starten på et supert år. Når vi hadde ankommet Gardemoen tok vi et fly videre til Praha med de andre norske utvekslingsstudentene som også skulle til Italia. Når vi ankom Praha var alle sultne, men nesten ingen turde å kjøpe seg noe mat siden vi ikke visste hvor mye det ville koste, er ikke hver dag man må kalkulere seg fra norske kroner til den tjekkiske. men etter å ha ganget gjennom priser fram og tilbake for å forsikre oss at alt gikk greit for seg fikk vi endelig mat og alle kunne ta seg en god og lang pause mens vi ventet for neeste fly som gikk videre til Roma. På flyet til Roma fikk jeg endelig sitte ved vinduet, noe jeg hadde mast om hele dagen (A) men ikke at det hjalp noe egentlig, for når jeg endelig fikk sitte ved vinduet var det bekmørkt -.- men men, fikk ihvertfall sett lysene over Roma den kvelden! man må tenke på positivt ;)

Da vi ankom flyplassen var det kjempevarmt og litt venting. Når vi endelig fikk vite hvordan buss vi måtte ta for å komme oss til AFS campen fikk vi endelig senket skuldrene og bare slappe av og glede oss til vi kunne komme fram og sove.

AFS CAMP:
FREDAG:
da vi ankom campen ble vi alle møtt av kjempeglade AFS- frivillige fra Italia som hadde ventet lenge på oss, da vi var det landet som ankom campen sist. vi måtte gi fra oss vår flybilett og sette fra oss bagasjen. Så fikk vi alle en sjokk-beskjed. vi kunne bare ha med oss håndbagasjen vår og ikke hovedbagasjen, så vi måtte begynne å pakke de tingene som var nødvendig for lørdagen og søndagen(avreisen til familien). Jeg som hadde vært så "smart" å tatt med meg en liten klump brunost måtte legge den i hovedkofferten min som ikke kom til å stå i et kaldt rom for å si det sånn. Jeg tror dere alle kan gjette hvordan det gikk, men sjokoladen og alt det andre holdt seg ihvertfall :) Etter å ha pakket om fikk vi alle en nøkkel til rommene våre. Jeg delte rom med to andre norske jenter som var veldig trivelige. Vi reagerte alle sammen når vi fikk smake på vannet og så hvordan sengene var redd, de to første forskjellene som virkelig fortalte oss at vi ikke var hjemme+ varmen selvsagt. Så etter en lang dag fikk vi endelig sove noen timer.
LØRDAG:
vi måtte stå opp ganske tidlig, rundt klokken 7 og spise frokost. Frokosten var virkelig forskjellig fra den vi har i Norge, her var det toast/kjeks, te, frokostblanding etc. Det høres kanskje ikke så forskjellig ut, men tro meg, det var faktisk en stor forskjell x) Etter frokosten dro vi til et stort utendørstelt som vi senere på kvelden skulle kommme tilbake til, men først ventet orienteringen. Vi ble delt opp i små grupper med folk fra hele verden, i min gruppe var det folk fra USA, Ungarn, Kina etc. alle var skikkelig trivelige. Selve orienteringen er ikke så mye å snakke om egentlig, den gikk bare ut på forventninger vi, vertsfamilien, folkene hjemme og skolen kunne ha etc, og masse annen nyttig informasjon : )
I løpet av den dagen fikk vi lekt masse, spurt masse og snakket med med mange folk fra andre steder i verden.
middag: under middagen satt jeg ved et bord med noen av de andre norske og en annen mann som viste seg å være viseredaktør i AFS Intercultura, tror jeg. Han var en kjempetrivelig mann og lærte meg at man aldri spiser brød med pasta, en viktig leksjon. Når han sa det innså jeg hvor mye jeg kom til å savne å spise brød og norsk mat, men så begynte jeg å tenke på at "hey, dette året får du jo spise italiensk mat, ikke alle som får gjøre det hver dag i et år!" og tanken gikk bare videre derfra.
Senere på kvelden traff alle utvekslingsstudentene og de frivillige hverandre i det store utendørs-teltet. Det var ikke før da jeg så at mannen vi hadde spist middag med var den som skulle holde en velkomst-tale for oss alle sammen. De øyeblikkene han snakket vil jeg aldri glemme, satt med en klump i halsen hele veien, og jeg kjente at det var en setning jeg aldri ville glemme.
" This is the start of your freedom, this is your start of the rest of your life, this is the start of your life. It is going to be the best and toughest year of your life." "when you arrive your family tomorrow, you are alone, no one know you, you don't know the language, there is only you"
det er tøffe ord å høre fordi jeg visste at når han sa det at det var sant og at det ikke kom til å være en dans på roser, men alt ville være verdt det. Tror da at jeg for første gangen i livet mitt har kjent en såpass æresrespekt, hvis man kan kalle det det, for en person før. Kommer til å huske det hele dette året og kanskje resten av livet, det er ikke noe jeg vil glemme akkurat.
Etter han var ferdig med å tale begynte han å rope opp navn, 1 fra hvert land, for et prosjekt. Jeg tror alle var litt spente med tanke på at ingen visste hva det kunne være. Han fortalte at en av grunnleggerne av AFS hadde bursdag i slutten av oktober og at han ville at en representant fra hvert land skulle si "gratulere med dagen" på sitt eget språk. en fantastisk ting å gjøre. Jeg elsket det!
etter en super kveld gikk jeg for å legge meg, neste dag kom til å være en spennende dag, første møte med familien min for ett år!
Søndag:
siden alle utvekslingsstudentene måtte ta forskjellige busser, måtte vi stå opp på forskjellige tidspunkt, noe som gjorde det nesten umulig å sove sammenhengene i mer en 4 timer. Hun ene på rommet mitt måtte stå opp klokka halv 6 eller halv 5, husker ikke helt, men noe jeg virkelig husker er at jeg ikke fikk sove etterpå og jeg skulle opp litt senere enn henne for å si det sånn, men verst var det vel for den siste jenta på rommet som ikke måtte stå opp før kanskje 4 timer etter hun første dro, må være kjipt å bli stjelt fra den søvnen.
men jeg bare gjorde meg klar og tok på mæ en gul t-skjorte vi hadde fått fra AFS for å ha på oss når vi traff familien, grunnen til at den var gul var at hvis noen mistet hverandre på togstasjonen kunne alle se hverandre siden vi alle gikk i knasj.

Del 2, må jeg skrive senere siden jeg skal ut nå, til Piombino sentrum :)
Men jo! Jon Christoffer, gratulere så mye med dagen din, håper du får en super dag og at dagen blir slik du ønsker den skal være og at solen titter fram for deg i dag <3
Ciao, skrives